Tilbake til øyeblikket

Av Vanessa Aleksandersen, Gestaltterapeut MNGF

Vi lever i en tid der bevisst tilstedeværelse i øyeblikket ofte går tapt. Tankene våre surrer i fortid og fremtid, og i hånden ligger telefonen – alltid klar til å distrahere oss. Vi venter gjerne på at noe annet skal skje, at noe skal bli annerledes. Mange kjenner på en rastløshet, en uro, en følelse av at nået rett og slett ikke er nok.

Dette er et tegn i tiden, mener jeg. Vi er blitt så vant til konstant stimuli at øyeblikket – det som faktisk er – føles fremmed. Selv barn, nåets opprinnelige forkjempere, søker trøst i skjermens verden, lokket av det konstante kicket. Vi voksne leder an – bevisst eller ubevisst – drevet av krav, tempo og av tanker som ikke lar seg temme.

Jeg ønsker å være en som rekker opp hånden – og peker i retning av nået. Ikke for å fordømme, men heller påminne om noe vi egentlig vet dypt i oss selv. Mitt arbeid handler om menneskelig tilstedeværelse. Ikke som en teori, men som en erfaring. For i øyeblikket – her og nå – finnes en frihet, en kraft og en ro som ikke kan finnes noe annet sted.

Vi kan gjerne snakke om det som har vært, og det som skal komme. Men i praksis er detøyeblikket, og hva det eventuelt gjør med oss her og nå, som er det interessante. Det er her endring kan skje. Det er her kroppen husker. Det er her vi kommer i kontakt med det vi egentlig er.

TV-serien The White Lotus viser tematikken på briljant vis. En tilsynelatende blasert familie, der hvert medlem på sin måte kjemper en indre kamp mellom tilstedeværelse og fravær. De blir et bilde på en større tendens – den totale identifiseringen med tanken og med ytre krav: prestasjon, penger, makt. Datteren, som har begynt å våkne, ser hvordan dette trekker dem bort fra det nære, det ekte. Men også hun klamrer seg til det gamle, gjenkjennelig fanget i

det hun forsøker å løsrive seg fra.

Serien viser hvordan mennesket kan bli presset til det ytterste av disse sterke kreftene. Faren i familien balanserer i det skjøre rommet mellom overgivelse og oppløsning – liv eller død.

Det er ikke dramatikk for dramatikkens skyld. Det er et bilde på hva som skjer når vi mister kontakten med oss selv, hverandre og jorden vi står på – og på savnet som uunngåelig oppstår når vi presses for langt i én retning. Heldigvis kan også slike erfaringer – nettopp fordi de er ekstreme – noen ganger vekke oss, og gi en uforutsett klarhet i øyeblikket. Vi har beveget oss vekk fra det feminine, fra å lytte til eldres visdom, fra bevissthet rundt vår livsnødvendige symbiose med natur. Vi har bygget samfunn basert på ubevisst tenkning, konkurranse og eierskap. Og vi ser resultatene: polarisering, uro, krig.

Men samtidig fortsetter det å vokse frem noe annet. En bevegelse mot bevissthet. Mindfulness, yoga – kropp, tilstedeværelse, stillhet. Et ønske om å huske hvem vi egentlig er, bak alle rollene, skjermene og tankene. Kanskje er det en slags tilbakevending – ikke til fortiden, men til det som alltid er og vil være: nået.

Heldigvis finnes det mange innganger.

Jeg mener ikke at vi skal slutte å tenke. Og det er vel heller ikke mulig. Tanken er et fantastisk verktøy – til praktiske formål. Men når vi lar tanken styre uten å være den bevisst – når vi lar den definere oss – mister vi retning. Når vi vender blikket innover, og våger å være helt til stede, selv i det ubehagelige, skjer det noe. Noe ekte.

Mitt bidrag er å løfte dette frem. Å møte mennesker med tilstedeværelse, og skape et åpent rom hvor det er trygt å erfare øyeblikket – akkurat slik det åpenbarer seg. Jeg vet at det jeg skriver ikke treffer alle. Det skal det heller ikke. Men kanskje det treffer deg. Kanskje du kjenner deg igjen. Eller kanskje du får et glimt av noe du føler at du allerede vet.

Min dør er åpen for alle som lengter etter nærhet til øyeblikket – og som er villige til å utforske dette sammen med meg.

Og uansett hvor du er i livet:

Ta et øyeblikk nå.

Pust.

Kjenn kroppen.

Kjenn bakken under føttene.

Du er her.